Jeg løfter blikket, det er blitt kveld. I lagunen vasser mine to gutter sammen med maorigutten Nga. De beveger seg langsomt, konsentrert. De følger Ngas huskende bevegelser. «Move slowly,» sier han og går sakte framover med bøyde knær og forsiktige steg. De ser etter blekksprut. Nga stikker rytmisk spydet inn i hulrommene i korallhodene. De ser etter en bevegelse, et tegn. Guttene har tid, de har den gode modellen, de har den sakte rytmen, de leter… (Fra "Mentor", 2008)
– Move slowly, gjentar Nga. Slowly…
Og spørsmål melder seg: Er Nga den gode mentoren? Er det dette mentoring dreier seg om – å være konsentrert, fokusert, langsom, rytmisk og sammen med et godt forbilde?